Home / Nyheter / Vindkraft på land - i med- og motvind
Vindkraft Roan

Vindkraft på land - i med- og motvind

Verdien av norske vindressurser

Norge har noen av Europas beste forutsetninger for etablering av vindkraftproduksjon, med mye vind spredt over store arealer.

Verdien av norske vindressurser

Norge har noen av Europas beste forutsetninger for etablering av vindkraftproduksjon, med mye vind spredt over store arealer.

For ett år siden utarbeidet Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) et utkast til en nasjonal ramme på bestilling fra Olje- og Energidepartementet (OED), der det ble pekt ut 13 områder hvor det i fremtiden kan være gunstig å bygge ut vindkraft på land. Selv om den nasjonale rammen ikke ble noe av, vil kunnskapsgrunnlaget rapporten bygger på trolig få betydning for fremtidig vindkraftutbygging.

I 2019 ble det produsert 5,5 TWh fra vindkraft i Norge. Av dette ble 2,5 TWh ferdigstilt i løpet av 2019. Ifølge tall som er rapportert inn til NVE er det forventet at ytterligere 16 vindkraftverk skal settes i drift i løpet av 2020, med en samlet installert effekt på 1580 MW. Dette vil gi ytterligere 5,5 TWh vindkraftproduksjon. NVE anslår videre at det vil bli produsert mellom 14 og 16 TWh – eller rundt ti prosent av norsk kraftproduksjon – fra mer enn 70 vindkraftanlegg innen slutten av 2021.

Det er med andre ord lite som tyder på at det vil bli stopp i fremtidige utbygginger av vindkraftverk.

Konsesjonsprosessen

Som for all kraftutbygging, er også vindkraft konfliktfylt. Vindkraftutbygging bør derfor finne sted etter ordinære konsesjonsprosesser, basert på konkrete lokaliteter og konkrete interesseavveininger. I utgangspunktet gjelder de samme regler og prinsipper for konsesjon til vindkraft- som til større vannkraftverk, slik at bare når de samlede samfunnsmessige fordeler er større enn ulempene for allmenne interesse skal konsesjon gis. Og denne interesseavveiningen må bygge på omfattende konsekvensutredninger.

I flere konsesjonsprosesser for vindkraftverk har utbygger, etter at konsesjon er gitt, søkt om omfattende endringer i det konsesjonsgitte anlegget. Konsesjonsmyndigheten har regelmessig godkjent de omsøkte endringer med grunnlag i de såkalte MTA-planer («miljø-, transport- og anleggsplan»).

Det er nå reist spørsmål ved om konsesjonsmyndigheten har gått for langt i å tillate endringer av anlegget etter at konsesjon er gitt. Dette gjelder særlig endringer knyttet til høyden og størrelsen på de enkelte vindmøllene. Dersom de negative virkninger ved en gitt konsesjon endres, må utgangspunktet være at det kreves nye interesseavveininger, nye høringer og eventuelt ny konsesjon, noe som vil bero på en vurdering av endringenes antatte virkninger på miljø og samfunn.

For tiden igangsettes det også utbygging av store vindkraftanlegg hvor de konsesjoner som ligger til grunn for utbyggingen er flere år gamle. Dette skyldes blant annet nye lønnsomhetsvurderinger, og at fristen for å oppnå elsertifikater har gitt insentiver til å igangsette tiltak etter flere års utsettelser av byggefrister.

Mange av disse sakene foranlediger spørsmål om de konsekvensutredninger som ligger til grunn for konsesjonen, er blitt utdaterte og må fornyes. 

Vertskommuneinntekter – eiendomsskatt

Vindkraft er klimavennlig, men enhver kraftutbygging medfører lokale inngrep i naturmiljøet. I en kommunes interesseavveining er de negative virkninger av en vindkraftutbygging regelmessig lett identifiserbare, i motsetning til mulige positive virkninger for den berørte kommunen. Dette har en nær sammenheng ikke bare til konsesjonssystemet, men også til skattesystemet.

Det er lange tradisjoner i Norge for at lokalsamfunnet skal sitte igjen med en andel av verdiskapingen. Til tross for at større vindkraftverk kan føre til inngrep i natur og miljø i samme grad som moderne vannkraftanlegg, gjelder det per i dag ingen regler som tilgodeser de berørte lokalsamfunn med en andel av verdiskapingen i vindkraftsektoren, og heller ingen regler om vederlag til berørte kommuner for de inngrep i naturverdier som følger med et vindkraftverk.

Dermed er det eiendomsskatten som er den viktigste inntektskilden fra vindkraftverkene for kommunene. Eiendomsskatten er ingen energiskatt, men en alminnelig skatt på fast eiendom. De kommuner som har innført eiendomsskatt som omfatter vindkraftanlegg, har krav på eiendomsskatt både i byggefasen og i driftsfasen. Eiendomsskattegrunnlaget i byggefasen og i driftsfasen fastsettes etter ulike verdsettelsesprinsipp, og takseringsprosessen reiser en rekke praktiske og juridiske spørsmål.

Utbyggingsavtaler med vertskommuner og grunneiere

Stortinget behandlet i juni 2019 et representantforslag om offentlig eierskap til vindkraft, jf. Innst. 387 S (2018-19). I komiteens innstilling er inntatt følgende uttalelse fra stortingsflertallet:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, understreker at kommunens syn må tillegges stor vekt i prosessen. Der det oppstår utfordringer med naturinteresser eller andre næringer, må det løses i hvert enkelt tilfelle.»

Uttalelsen viser hvilken betydning de berørte lokalsamfunns syn på en utbygging skal ha. Dette er også i tråd med forvaltningspraksis.

Kommunene har inngående kunnskap om lokale forhold og bør være den myndigheten som kan avgjøre om områder bør settes av til vindkraftvirksomhet. Videre er det i kommunene at de lokale følgene av vindkraften vil vise seg.

Forholdet mellom utbygger og vertskommune er både et naturlig motpartforhold og et interessefellesskap. I påvente av et regulatorisk rammeverk som i større grad ivaretar vertskommunenes interesser, har flere utbyggere av vindkraftverk inngått avtaler med sine vertskommuner. Vertskommuneavtaler er privatrettslige avtaler som utbyggerne inngår på frivillig basis og som sikrer kommunene kompensasjon fra utbyggerne av vindparker. For lokalsamfunnene er framtidige inntekter til kommunene et viktig element i en totalvurdering av hvordan kommunens arealer skal benyttes.

Ved siden av vertskommuneavtaler, er det etablert en praksis for vederlag til grunneiere for båndlegging av arealer i forbindelse med etablering av vindkraftverkene. Vederlag til grunneiere består vanligvis av engangsvederlag fordelt på MW installert effekt, og kompensasjon for båndlagt areal til anlegg eller andre inngrep utmålt per kvadratmeter. I tillegg kommer produksjonsavhengig leie, enten basert på GWh, eller som en prosentandel av beregnede kraftinntekter.

Både vertskommuneavtaler og grunneieravtaler er skreddersøm, som må tilpasses i det konkrete prosjektet og de berørte interessers ønsker og behov.

Stortingsmelding om vindkraft

Den 11. mars i år opplyste OED i en pressemelding at regjeringen før sommeren vil legge frem en stortingsmelding om vindkraft, og det er signalisert at regjeringen vil revidere konsesjonsprosessen for vindkraft på land i kjølvannet av nasjonal ramme. OED har vist til at vindkraft vil være den formen for fornybar energi som det er minst kostnadskrevende å bygge ut. Det forventes derfor en fortsatt økning i konsesjonssøknader for utbygging av vindkraftanlegg i de kommende årene.

Vi ønsker OEDs initiativ velkommen. Inntil det regulatoriske rammeverket er på plass, må imidlertid de berørte aktører sikre sine interesser gjennom utbyggings- og grunneieravtaler, og under høringsprosessen – både i forbindelse med konsesjonsbehandlingen og i forbindelse med konsesjonsmyndighetens etterfølgende godkjennelse av MTA-/ og detaljplaner.

Spørsmål?

Har du spørsmål i tilknytning til vindkraftanlegg, herunder eiendomsskatt, konsesjonsbehandling og grunneier-/utbyggings-avtaler, ta kontakt med:

Advokat Caroline Lund, telefon 99119901
Advokat Stein Erik Stinessen, telefon 99119912
Advokat Chirsti Erichsen Hurlen, 99119965