Den nedre grensen for ulovlig oppføring av brygge i strandsonen

Flere kommuner har foretatt kartlegginger av tiltak i strandsonen for å kartlegge ulovlige forhold. Flere av disse forholdene ligger imidlertid svært langt tilbake i tid.

I saken behandlet av Høyesterett hadde Bergen kommune foretatt en kartlegging av tiltak i strandsonen på 2010-tallet for å avdekke ulovlige tiltak. Mulige ulovlige tiltak ble fulgt opp med nærmere undersøkelser, og da det ikke forelå byggemelding om oppføring av en 76 kvadratmeter stor brygge på en strandeiendom oppført på 1970-tallet, ga kommunen pålegg om retting i form av riving.

Dagens eier av eiendommen mente imidlertid at brygga ikke var meldepliktig etter dagjeldende bygningslov, og tok ut stevning mot staten ved Kommunal- og distriktsdepartementet med påstand om at vedtaket om retting var ugyldig.

Høyesterett har i dom 3. desember 2024 fastslått at brygga ikke er ulovlig oppført.

Et sentralt spørsmål i saken var om oppføringen av bryggen var underlagt meldeplikt etter bygningsloven 1965 § 84. Bestemmelsen i bygningsloven 1965 § 84 ga meldeplikt for visse tiltak, og avgjørende for om brygga var meldepliktig, var om den faller inn under uttrykket «andre varige konstruksjoner og anlegg».  Bestemmelsen listet opp en rekke ulike konstruksjoner, og det sentrale spørsmålet for Høyesterett var om uttrykket må leses i lys av de opplistede eksemplene. Disse eksemplene var «kaianlegg, moloer, dokker, bruer, transformatorer, tank- og beholderanlegg, underjordiske anlegg, haller og bedrifter i fjell, tribuner, idrettsanlegg».

Høyesterett kom til at hensynet til klarhet og forutsigbarhet tilsier at det må legges stor vekt på ordlyden, og at den i sin helhet taler for at innholdet i uttrykket «andre varige konstruksjoner og anlegg» må tolkes i lys av de eksemplene som er nevnt i lovteksten. Eksemplene som er nevnt vil typisk benyttes i næringsdrift eller offentlig virksomhet og/eller være tilgjengelige for en større krets av personer.

Høyesterett la også vekt på formålet med bestemmelsen og kommunenes begrensede kapasitet til å føre kontroll da loven ble vedtatt. Verken driftsbygninger i landbruket eller hytter var underlagt søknadsplikt eller meldeplikt etter den dagjeldende bygningsloven. Høyesterett uttalte at det er nærliggende å sammenligne med reguleringen av hytter, og at det ville gitt dårlig sammenheng dersom en brygge som ikke kom i konflikt med strandlovgivningen, var undergitt strengere bygningsmessig regulering enn hytta den måtte være knyttet til. Dette talte for at bestemmelsen retter seg mot tiltak av en viss størrelse.

For brygger er det særlig «plasseringen i landskapet, arealbruken i området, omfanget av terrenginngrep og bruksområdet som ville være av betydning for om lovens formål kom inn med tyngde». På denne bakgrunn kom Høyesterett til at det må antas at brygger som kun var beregnet til privat bruk for den eiendommen den ga atkomst til, og som ikke avvek fra normal størrelse og karakter for slike brygger, ikke var omfattet av meldeplikten.

Konklusjonen ble etter dette at brygga, med sine 74 kvadratmeter og fundamentert med 11 om lag 30 cm brede armerte betongsøyler, ikke var meldepliktig på det tidspunktet brygga ble oppført. Høyesterett kom derfor i likhet med lagmannsretten til at pålegget om riving var ugyldig. Eieren av brygga vant med andre ord saken fullt ut.

Det er flere kommuner som har foretatt slike kartlegginger, og dommen kan få stor betydning for tilsvarende saker om eldre brygger. Dommen er derfor en viktig avklaring i kommunenes behandling av eldre saker om ulovlig bygging i strandsonen.

Har du spørsmål om bygging i strandsonen?

Advokatfirmaet Lund & Co har flere dyktige advokater med høy kompetanse på plan- og bygningsrett. Kontakt oss gjerne dersom du har spørsmål om bygging i strandsonen.