Høyesterett med dom i ulvesaken - USS fikk medhold på alle punkter

Oppdatert kl 18:18

Dommen er vedlagt.

Advokat Stein Erik Stinessen representerte USS som var partshjelper til staten. Stinessen hadde saken også i tingretten, som Høyesterett slutter seg til.

Nedefor følger USS kommentarer til dommen:

Ulv i Norge er del av en sør-skandinavisk bestand

Høyesterett slår innledningsvis fast at ulv i Norge er del av en sør-skandinavisk bestand, og at bestandsbegrepet må forstås ut fra det. Nedenfor skal kort gjengis noen sentrale avklaringer fra Høyesterett.

Om betydningen av Rødlista:

WWF har i flere år hevdet at vedtak om felling av ulv er ulovlig fordi ulv er oppført som «kritisk truet» på Artsdatabankens rødliste. Høyesterett avviser dette argumentet slik i avsnitt 64:

«Rødlista er utarbeidet av fageksperter i tråd med Den internasjonale naturvernunionens retningslinjer. Men klassifiseringen bygger på antall reproduserende individer med tilhold i Norge. Dette innebærer at den norske rødlista ikke er avgjørende ved avgjørelsen av om den samlete sør-skandinaviske bestanden er truet.”

Om bestandens overlevelse og Stortingets bestandsmål

WWF gjorde gjeldende at alle vedtakene var ugyldige fordi de «truer bestandens overlevelse».

Både Naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen oppstiller en forpliktelse for norske myndigheter til å sikre bestandens overlevelse. Ett av hovedspørsmålene i saken var derfor om de tre vedtakene om uttak av til sammen 32 ulver innebar et brudd på disse bestemmelsene.

Høyesterett konkluderer slik i avsnitt 71:

«Jeg finner det klart at Norge ikke bryter Bernkonvensjonen artikkel 2 så lenge den norske delbestanden er så stor at dette bestandsmålet nås.» Høyesterett legger til at Stortingets bestandsmål bygger på et tilfredsstillende kunnskapsgrunnlag og at Bernkonvensjonen ikke pålegger Norge noen bestemt andel av den sør-skandinaviske bestanden.  Høyesterett legger altså til grunn at en oppnåelse av Stortingets bestandsmål innebærer at våre forpliktelser er etterlevd, både etter Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven.”

Dette innebærer en viktig avklaring ettersom WWF har anført at Norge er forpliktet til å ha flere ulver enn hva som følger av bestandsmålet.

Om vilkårene for uttak etter naturmangfoldloven § 18 (1) c) «offentlige interesser av vesentlig betydning».

Et annet sentralt spørsmål i saken var om uttakene kunne tillates av hensyn til «andre offentlige interesser av vesentlig betydning». Det følger av naturmangfoldloven § 18 (1) c) at unntak fra fredningsprinsippet kan begrunnes i slike hensyn. Revirvedtakene var hjemlet i denne bestemmelsen.

Lagmannsretten kom til at vedtakene var ugyldige som følge av en uriktig lovforståelse av departementet.. Høyesterett kom derimot til at det var lagmannsretten som hadde forstått loven feil.

Høyesterett uttaler i avsnitt 108:

«Samlet sett innebærer dette at naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c etter min mening åpner for å trekke inn et bredt spekter av offentlige interesser. Men for at felling skal kunne besluttes, må disse interessene samlet sett gjøre seg gjeldende i så vesentlig grad at de veier tyngre enn de vernehensyn som også gjør seg gjeldende. Vurderingen må gjøres konkret, men det Stortinget omtalte som distriktspolitiske hensyn, vil ha vesentlig vekt.»

Og i avsnitt 114 flg:

«I et demokratisk samfunn som vårt vil en grunnleggende folkelig tillit til myndighetens forvaltning av rovdyr – også blant dem som lever nærmest rovdyrene – ha betydning for mulighetene til på lengre sikt å nå sentrale vernehensyn i rovdyrpolitikken. Det må kunne legges til grunn at forutsigbarhet i forvaltningen og andre konfliktdempende tiltak vil bidra til å styrke denne tilliten. Både for livsutfoldelse og investeringer vil det kunne ha betydning at de som bor og arbeider utenfor ulvesonen, kan regne med at ulv ikke på varig basis tar opphold der.

De interessene departementet fremhever, og som trekker i retning av at det gjøres uttak, er riktignok av nokså generell karakter. Det vil som regel ikke la seg gjøre å påvise konkret hvordan interessene gjør seg gjeldende for bestemte mennesker, grupper av mennesker og ulike aktiviteter. Men dette kan ikke være avgjørende. Interessene er legitime etter § 18 første ledd bokstav c, hvilket må få betydning for hvordan selve interesseavveiningen gjøres. Fordi de interessene som avveies har svært ulik karakter, vil det til syvende og sist bero på et skjønn hvilke av dem som anses som overveiende.

Det fremgår av det jeg har sagt, at det ved utøvelsen av dette skjønnet må legges adskillig vekt på de føringer for lovtolkningen Stortinget ga i 2017. Da er det etter min mening ikke grunnlag for å tilsidesette som uriktig den interesseavveiningen departementet gjorde i revirvedtakene.»

En enstemmig Høyesterett har lagt stor vekt på det samlede forvaltningsregimet for ulv som over flere år er etablert og utviklet av Stortinget. Det gjelder

• prinsippet om geografisk differensiert forvaltning, soneforvaltningen,
• bestandsmålet,
• prioriteringen av forebygggende tiltak, og endelig
• hvilke samfunnsmessige interesser som kan begrunne uttak i en samlet avveining av motstående hensyn.

USS’ er svært tilfreds med den rettsavklaringen som Høyesterett har gjort. Det gir grunn til forventning om at rovviltdebatten nå blir mer sakelig, og forankret i det som Høyesterett har slått fast som gjeldende rett.