NHO-ros med bismak

Kommune-Norge vil årlig tape minst 1,2 milliarder kroner om regjeringens forslag om avvikling av eiendomsskatt på verk og bruk går gjennom, skriver advokat Stein Erik Stinessen.

NHO roser i Finansavisen 16. juli regjeringens forslag 18. juni omå avvikle eiendomsskatt på verk og bruk. Går forslaget gjennom, vil det ikke lenger være eiendomsskatt på industrianlegg, vindkraftanlegg eller kraftledninger. Kommune-Norge vil årlig tape 1,2 milliarder kroner, staten tjene 300 millioner kroner og næringslivet spare 900 millioner kroner.

Forslaget er hverken varslet i revidert budsjett eller i kommuneproposisjonen, som Stortinget vedtok bare noen dager før regjeringen la frem forslaget. Forslaget har vakt sterke reaksjoner fra ordførere over hele landet, uavhengig av partifarge. Regjeringens forslag vil med sikkerhet prege kommunevalgkampen i mange kommuner. NHO har i mange år arbeidet for denne skattelettelsen, og det er grunn til å se nærmere på de argumenter NHO mener er avgjørende:

1. «Finansdepartementets forslag vil skape klarhet og forutsigbarhet». Å fjerne en skatteordning skaper klarhet og forutsigbarhet. Man vet hva man ikke lenger har. Men når NHO henviser til at domstolene har vært «belastet med» rettstvister om eiendomsskatt på produksjonsanlegg, bør tilføyes: Antallet rettstvister kan si noe om skatteordningens juridiske innretning, men kan også si noe om bedriftenes prosesslyst:

Etter annen verdenskrig er det publisert 14 rettsavgjørelser om eiendomsskatt på produksjonsanlegg. Av disse har kommunene vunnet frem i 11 saker, og bedriftene vunnet frem i tre saker.

Bedriftene har tapt fem av seks saker i Høyesterett i samme periode. For det første er det samlede tallet ikke uforholdsmessig høyt, og for det andre skyldes altså «belastningen» en overdreven og dårlig fundert prosesslyst hos skattyteren. Den «domstolsbelastning» som bedriftene selv har påført domstolene blir da et heller dårlig argument mot regelverket.

2. «Omfanget er blitt kraftig utvidet de senere årene». NHO viser blant annet til eiendomsskatt på telefonkabelanlegg. Eksempelet er ingen utvidelse, men en anvendelse av et regelverk som har eksistert i 120 år på nye produksjonsformer, slik enhver skatteordning tilpasses skiftende samfunnsforhold.

3. NHO kritiserer gjeldende regler ved at «takstene er satt til såkalt substansverdi», og ikke dokumentert salgsverdi. Hovedregelen om substansverdi, eller teknisk verdi, har stått fast siden 1912, og er blant annet begrunnet i at takstene skal stå fast i ti år og gjenspeile anleggets realverdi og ikke den enkelte eiers virksomhet. Og når eiendomsskatten maksimalt kan utgjøre 0,7 prosent av den takserte verdi, fremstår NHOs utsagn om at eiendomsskatten «oppleves som sterkt urimelig» noe oppblåst.

4. NHO hevder endelig at forslaget vil innebære at «eiendomsskatt vil være en skatt på fast eiendom – tomter og bygninger – slik den er ment å være». Ved innføringen av denne skatteordningen for 120 år siden, var Stortinget opptatt av at eiendomsskatten skulle omfatte det fysiske produksjonsanlegget, med tilhørende bygninger og eiendom. Bygningen ville regelmessig bare fremstå som et «skarve skur», og ikke utgjøre noe selvstendig skatteobjekt. Og slik har det vært praktisert siden.

For Kommune-Norge gjelder saken minst 1,2 milliarder kroner mindre til barnehager, eldreomsorg og andre offentlige tjenester, og et viktig prinsipp om den kommunale beskatningsretten. At NHO applauderer lettelser i formuesskatten, selskapsskatten og nå eiendomsskatten er ikke uventet. Sett fra et offentlig tjenestetilbuds ståsted er det imidlertid grunn til å spørre om ikke de foreslåtte endringer burde ha vært sett i sammenheng med regjeringens varslede skattereform. Og hvilke incentiver vil kommuner nå ha til å avstå sine naturressurser til vindkraftanlegg og store kraftledninger?