NOAH tapte ulvesaken, retten stopper ikke uttak av ulv i sonen
Dyrevernorganisasjonen NOAH gikk i 27. desember til sak mot Klima- og miljødepartementets vedtak som ga klarsignal til at tre ulver i Slettås-reviret i Trysil kunne skytes. Vedtaket innebar den første lisensjakten på ulv innenfor ulvesonen, som ble opprettet i 2004.
Muntlige forhandlinger fant sted i retten torsdag 3. januar 2019. Tema var om jakten på Slettås-ulvene skulle stanses i påvente av rettslig behandling av et senere søksmål fra NOAH om at lisensjakten på Slettås-ulvene er i strid med naturmangfoldloven, Grunnloven og Bern-konvensjonen. På samme måte som i tidlgiere saker opptrådte USS v/ advokat (H) Stein Erik Stinessen i advokatfirmaet Lund & Co som partshjelper til støtte for departementet.
På tidspunktet for de muntlige forhandlingene var lederparet i reviret allerede var skutt første nyttårsdag, men det ble vist til at det mulig finnes en tredje ulv i Slettås.
Departementets vedtak fra desember var avslutningen av en prosess som begynte i juni, da rovviltnemndene for Hedmark og Oslo, Akershus og Østfold for sin del vedtok at til sammen tre flokker innenfor ulvesonen skulle kunne elimineres: Slettås, Mangen og Hobøl.
NOAHs prosessfullmektig Mads Andenæs rettet kraftig kritikk mot departementets vedtak om å tillate lisensjakt på Slettåsflokken, og påsto at enhver reduksjon av ulvestammen innenfor ulvesonen er i strid med Grunnlovens paragraf 112 og Bernkonvensjonen.
Forholdet til Grunnloven og Bernkonvensjonen:
Retten har – i tråd med anførslene fra Regjeringsadvokat Elisabeth Stenwig og USS prosessfullmektig advokat (H) Stein Erik Stinessen, lagt til grunn at ulvejakten ikke er grunnlovsstridig, så lenge lisensjakten er i tråd med naturmangfoldloven. Retten uttaler om forholdet til grunnloven:
“Retten vil bemerke at Grunnloven § 112 er en generell regel som ikke er utformet med tanke på noe særskilt forvaltningsregime. At lovgiver siden 2004har forvaltet ulven med et regelverk som skiller mellom ulvesoner og andre arealer er i seg selv ikke avgjørende for forståelsen av bestemmelsen. Det er forsvarligheten av det til enhver tid gjeldende forvaltningsregimet og virkningen i det enkelte tilfellet som er tema etter Grunnloven § 112. At det skal mer til å skyte ulv innenfor sonen er en regel gitt av lovgiver som ikke har grunnlovs rang. At fellingen skjer innenfor ulvesonen er derfor ikke i seg selv grunnlovsstridig. Grunnloven § 112 tredje ledd inneholder en tiltaksplikt som skal sikre gjennomføringen av første og annet ledd. Det er rettens syn at denne tiltaksplikten er gjennomført i naturmangfoldloven § 18 og § 8. De materielle vilkårene for felling av ulv og kunnskapsgrunnlaget følger av naturmangfoldloven § 18 og § 8. På dette grunnlag er det rettens syn at det ikke er en feil ved vedtaket at det ikke tar utgangspunkt i Grunnloven § 112. Den avveiningen departementet har gjort etter nml $ l8 første ledd bokstav c og annet ledd ligger innenfor Grunnlovens grenser.”
Tilsvarende uttaler retten om forholdet til Bern-konvensjonen:
“Retten har derfor kommet til at vedtaket må vurderes etter vilkårene i nml § 18 første ledd bokstav c og andre ledd. Departementet har således tatt korrekt rettslig utgangspunkt i vedtaket. Det kan ikke medføre ugyldighet verken som saksbehandlingsfeil eller som materiell kompetansemangel at departementet ikke har drøftet forholdet til Grunnloven § ll2 og Bernkonvensjonen særskilt.”
Naturmangfoldloven § 18 bokstav c
Om naturmangfoldloven § 18 bokstav c uttaler retten:
“Retten kan ikke her se at departementet har lagt til grunn en generelt feil tolkning av bokstav c i nml § 18. Videre viser vedtaket at en har vurdert en rekke hensyn og kommentert det enkelte hensyn, herunder for Slettås. Det fremkommer av vedtaket at det er gjort en grundig totalvurdering av de motstående hensyn og at en har lagt vekt på at det skal mer til for å felle ulv i sonen enn utenfor. Totalvurderingen finner retten ligger innenfor det forsvarlige. Retten har tatthøyde for at terskelen for felling er høyere innenfor ulvesonen enn utenfor. Etter dette har retten kommet til at også vilkåret i punkt c er oppfylt. Vedtaket er derfor ikke i strid med nml § 18 første ledd bokstav c “.
Av dette følger at retten har tatt stilling også til de materielle spørsmålene. Retten har ikke vært i tvil og staten og USS er tilkjent saksomkostninger.