Seier i Høyesterett til Sel kommune og USS

Sakens prinsipielle betydning – USS partshjelp

Saken gjaldt konkret rekkevidden av en reguleringsplan fra 1988 som forbyr vinterbrøyting av vei. Spørsmålene saken reiste er imidlertid prinsipielle. For det første hvilken kompetanse jordskifteretten har i saker om bruksordning i strid med reguleringsplan – For det andre reguleringsplaners bindede virkning for ikke-utnyttede rettigheter. Eidsivating lagmannsrett hadde kommet til at kommunens reguleringsplan ikke hadde virkning for hytteeiere med veirett som var etablert da planen ble vedtatt. Veien ble etablert på 1950 tallet, men hadde aldri vært vinterbrøytet tidligere (se avsnitt 84) i Høyesteretts dom. I kommunens reguleringsplan fra 1988 var veien regulert som skiløype på vinteren. Først 27 år senere – i 2015 fremmet 10 hytteriere krav om brukordning for vinterbrøyting av veien. Kravet ble avvist av jordskifteloven da det var i strid med reguleringsplan. Lagmannsretten opphevet avgjørelsen med den begrunnelse at planen ikke var bindende for hytter etablert før reguleringsplan var vedtatt. Lagmannsretten uttalte videre at den faktiske bruken av veien ikke var av betydning for om planen var bindende. USS anførte at reguleringsplaner er bindende for nye tiltak, og at innholdet i den private rettigheten ikke kan være avgjørende for vurderingen av hva som er å anse som nytt tiltak. Det avgjørende er hvilken faktiske utnytting eller virksomheten som gjaldt på tidspunktet for planens vedtakelse.

Om lagmannsrettens avgjørelse uttaler Høyesterett i premissene avsnitt (77)

Da spørsmålet om reguleringsplaners virkning er av stor betydning for kommunen, er USS svært tilfreds med at Høyesterett er så klar i sine premisser.

Fra Høyesteretts hjemmesider fremgår følgende komprimerte redegjørelse:

“Rekkevidden av reguleringsplan som forbyr vinterbrøyting av vei

Sel kommune (advokat Birgitte Bie Mørkved), Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) (advokat Caroline Lund) (partshjelper) mot Torbjørn Mæhlum, Vidar Vollsæter, Jarl Ødegården, Helge Farsund, Ola Flåten, Willy Preintoft, Kjell-Gunnar Larsen, Ole Johan Prytz, Harald Fagereng, Odd Tangen (advokat Jo Are Aamodt Brænden), Norges Bondelag (partshjelper), Norskog (partshjelper), Norges Skogeierforbund (partshjelper) (advokat Stig Jens Harris), Ingvar Grøtberg mfl.

Dommere: Matningsdal, Møse, Webster, Matheson, Steinsvik

Høyesterett kom til at en reguleringsplan som forbød fast vinterbrøyting av vei i et hytteområde, var bindende for hytteeierne ettersom veien ikke tidligere hadde vært brøytet om vinteren.

Hytteeierne mente reguleringsplanen ikke kunne hindre oppstart av vinterbrøyting fordi det med eiendommene fulgte en uinnskrenket privat rett til helårsvei. Høyesterett pekte på at det etter plan- og bygningsloven bare er eksisterende virksomheter som er beskyttet mot bestemmelser i en reguleringsplan uten ekspropriasjon. Ettersom lagmannsretten hadde funnet bevist at veien ikke tidligere hadde vært brøytet fast om vinteren, var det privatrettslige innholdet av veiretten uten betydning.

Da hytteeiernes krav ville være i strid med reguleringsplanen, var et materielt vilkår for jordskifteløsning ikke oppfylt, jf. jordskifteloven § 3-17. Kravet om bruksordning ble derfor nektet fremmet.

Dommen avklarer om private, ikke benyttede rettigheter kan ha vern mot bestemmelser i en reguleringsplan. Avgjørelsen avklarer også hva slutningen skal gå ut på når et materielt vilkår for jordskifteløsning ikke er oppfylt.”