Viktig seier i Oslo tingrett for kommuner som er vertskap for vannkraftanlegg
Sakens hovedspørsmål og parter
Oslo tingrett har i dom 26. januar 2024 gitt Åseral kommune medhold i at eiendomsskattegrunnlaget for seks kraftverk i kommunen tilhørende Å Energi Vannkraft AS var uriktig. Sakens hovedspørsmål var om eiendomsskattegrunnlaget var uriktig fastsatt for skatteåret 2022. Fordi skattegrunnlaget baserer seg på et rullerende fem års snitt, har saken også betydning for skattegrunnlaget i tidligere og etterfølgende år.
Reglene om verdsettelse av kraftanlegg innebærer at det forelå et «trepartsforhold» i saken. Eiendomsskatten er en kommunal skatteordning hvor Åseral kommune er skattekreditor, mens kraftselskapet Å Energi er skattedebitor. Verdsettelsen av kraftanlegg er imidlertid overført til statlige skattemyndigheter. Av denne grunn var saken om det uriktige skattegrunnlaget anlagt av kommunen mot staten ved skatteetaten, og ikke mellom kommunen og kraftselskapet. Kraftselskapet gikk inn som partshjelper på statens side. Videre erklærte Landssammenslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) partshjelp til støtte for kommunen da saken reiste flere kompliserte skatterettslige og konsesjonsrettslige spørsmål som er av stor betydning for vertskommuner for vannkraftanlegg – og som ikke tidligere er prøvd for domstolene.
Kommunen med partshjelper var representert ved advokater fra Lund & Co. Advokat Chirsti Erichsen Hurlen var prosessfullmektig for Åseral kommune, advokat Caroline Lund var prosessfullmektig for LVK og advokatfullmektig Vilde Weisser var rettslig medhjelper for oss både kommunen og LVK.
Oslo tingretts dom 26. januar 2024
Hovedproblemstillingen for Oslo tignrett var om deler av kostnadene med å bygge en ny tunnel for overføring av vann kan fradragsføres direkte som såkalt «tenkt vedlikehold» etter skatteloven § 18-5 tredje ledd eller om kostnadene må aktiveres. Byggingen av tunnelen var en del av et større opprustings- og utvidelsesprosjekt av Skjerka-anlegget, som ligger i Mandalsvassdraget i Åseral kommune, kalt Åseralprosjektene. Spørsmålet kom fradragsføring av byggekostnadene som tenkt vedlikehold kom på spissen fordi kraftselskapet hadde søkt om og fått konsesjon for å bygge en helt ny overføringstunnel fra Langevatn til Nåvatn på 13,3 km i en parallell trase fra opprinnelig tunnel. På et senere tidspunkt besluttet selskapet å dele opp utbyggingen i flere byggetrinn, hvor bare den nordre delen på 7,1 km ble bygget i første byggetrinn og så koblet på den gamle tunnelen i sør. Byggingen av den søndre delen av tunnelen hvor vedlikeholdsbehovet ble ansett å være mindre, samt byggingen av to kraftverk, har kraftselskapet utsatt inntil videre.
Partene var enige om at den nordre delen av tunnelen hadde et vedlikeholdsbehov, selv om omfanget var bestridt. Partene var videre enige om at den nye overføringstunnelen ville utgjøre et nytt driftsmiddel dersom hele tunnelen hadde vært ferdig bygget. Det sentrale i saken var derfor om endringsarbeidene på tunnelen (den nye delen i nord som går i en ny trasé parallelt med den gamle) var så omfattende at den måtte betraktes som et nytt driftsmiddel slik at det ikke kunne beregnes fradrag for tenkt vedlikehold slik kraftselskapet hadde lagt til grunn.
Tingretten tok innledningsvis utgangspunkt i at den nye delen i nord og den gamle delen i sør fortsatt måtte anses som ett driftsmiddel og vurderes samlet. Spørsmålet for retten var derfor om endringene i tunnelen var så omfattende at det dreier seg om en nyanskaffelse. Dersom tunnelen etter ferdigstillelsen av den nye delen i nord måtte anses som en nyanskaffelse, ville ikke vilkårene for «tenkt vedlikehold» være oppfylt.
Retten tok for sin vurdering utgangspunkt i den såkalte Christensen-dommen (Rt-1999-1303), hvor det ble lagt til grunn at det sentrale vurderingstemaet er om den delen som ikke har blitt utbedret (dvs. den sørlige delen av tunnelen) kan sies å utgjøre «en mindre vesentlig del» av driftsmiddelet (tunnelen) etter endringene. I denne vurderingen skal det legges vekt på de tre kriteriene teknisk-fysiske, funksjonelle og økonomiske forhold.
I den konkrete vurderingen viste retten for det første til at driftsmiddelet etter utbedringen fysisk og teknisk sett har skiftet karakter, og at potensialet for energiproduksjon også var et helt annet i nordre del av tunnelen. I tillegg hadde tunnelen som helhet blitt mer driftssikker ved at risikoen for ras er betydelig redusert. Retten var videre enig med kommunen i at tunnelens funksjon i skatterettslig forstand var endret. Det ble blant annet vist til at overføringskapasiteten til tunnelen hadde økt betydelig, og sammen med heving av en dam, medført økt energiproduksjon sammenlignet med før utbyggingen. Når det gjaldt kriteriet økonomiske forhold, dvs. vurdering av verdien av den delen av tunnelen som var utbedret opp mot den eldre delen av tunnelen som var i behold, så retten hen til at volumet i den nye tunnelen i nord var om lag fire ganger så stort som volumet av den eldre delen i sør, og at det dermed var naturlig å anta at anskaffelsesverdien av den mye mindre tunnelen vil være betydelig lavere på grunn av lavere konstruksjonskostnader. I tillegg var det rimelig å gjøre fradrag for «slit og elde», da det presumtivt er et større vedlikeholdsbehov for en tunnel som er om lag 68 år eldre og som fortsatt har svakhetssoner enn en helt ny tunnel. Retten kom derfor til at den økonomiske verdien av tunnelen i sør er såpass begrenset i forhold til verdien av tunnelen i nord at økonomiske forhold ikke var avgjørende i den helhetsvurderingen retten skulle foreta.
Etter en helhetsvurdering var retten enig med kommunen i at de teknisk-fysiske forholdene og funksjonsforbedringene var så dominerende at den gamle tunnelen ble realisert ved byggingen og påkoblingen av den nye delen i nord på den gjenværende delen i sør. Dette innebar at driftsmiddelet etter endringen var å anse som en nyanskaffelse og at samtlige kostnader ved endringene er gjenstand for aktivering (og dermed ikke kan fradragsføres som kostnader).
Selv om det ikke var nødvendig for resultatet, kom retten dessuten til at vilkårene for fradrag for tenkt vedlikehold under enhver omstendighet ikke var oppfylt da preget av investering eller nyanskaffelse var det dominerende, jf. Norrøna-saken (HR-2016-1801-A). I denne vurderingen la retten vekt på begrunnelsen for og bakgrunnen for Åseralprosjektene slik den fremkom i konsesjonssøknaden, sammenholdt med det som allerede var bygget og kraftselskapets kommunikasjon med blant annet konsesjonsmyndigheten. Det ble også vektlagt at kraftselskapet – ovenfor kommunen – hadde forholdt seg som om hele delprosjektet vil bli realisert. Når endringsarbeidene som var foretatt klart hadde et dominerende preg av investering, hadde det ikke skjedd noen oppofrelse på kraftselskapets hånd og dermed var ikke vilkårene for «tenkt vedlikehold» oppfylt.
Den skattemessige håndteringen av utbyggingen har stor betydning for kommunens eiendomsskatteinntekter. Tingretten har lagt til grunn at en uriktig utgiftsføring av kostnader til å bygge ny tunnel for skatteåret 2022 har en effekt på mellom 5 og 6,5 millioner kroner i økt eiendomsskatt til kommunen. Retten la også til grunn at feilen foreligger også i de forutgående skatteår der tilsvarende kostnader ved den nye tunnelen er direkte fradragsført.
Saken gjaldt også spørsmål om fradrag for utgifter til fremtidig utskiftning av driftsmidler som ikke lenger er i bruk, jf. skatteloven § 18-3 tredje ledd, bokstav a nr. 3, når disse i henhold til skattemessige avskrivningsregler må anses å ha begrenset levetid, jf. § 18-5 fjerde ledd.
Under saksforberedelsen erkjente skattyter en rekke feil, og rettet – ved egenretting og etter pålegg fra skatteetaten – skattegrunnlagene for skatteårene 2021 og 2022. Dette medførte økt eiendomsskatt til kommunen med mer enn 4,3 millioner for de to skatteårene. På dette punkt fikk kommunen medhold i at det også for flere tidligere skatteår var inkludert driftsmidler i fradraget for utskiftningskostnader som ikke lenger var i bruk i kraftverkene til Å Energi i Åseral kommune, og at staten derfor plikter å ta opp skattefastsettingen til retting også for 2020 og 2019, jf. skatteforvaltningsloven § 12-8.
Saken er prinsipiell
Åseral-dommen er prinsipiell av flere grunner:
For det første avklarer dommen den skattemessige håndteringen, herunder fradragsretten, ved opprusting og utvidelse av vannkrafttunneler. En betydelig del av norsk vannkraftproduksjon er bygd i perioden fra 1950 til utpå 1980-tallet, og alderen på kraftverkene tilsier at mange kraftverk nærmer seg sin tekniske levealder. Det må dermed forventes at det fremover vil være behov for omfattende rehabiliteringer av blant annet gamle tunneler for å sikre opprettholdelse av eksisterende overføringer. Hvordan tunnelen behandles skattemessig, kan da være av stor betydning for kommunenes eiendomsskatteinntekter.
For det andre fastsetter dommen at uenighet om hvorvidt det foreligger en retteplikt eller ikke for skatteetaten for foregående år, er en rettsuvisshet kommunen kan få dom for. Retten kom til at kommunens søksmålsinteresse ikke falt bort ved at Å energi foretok såkalt egenretting for det skatteåret søksmålet gjaldt (2022) når de samme feilene forelå i skattegrunnlaget også for tidligere skatteår.
Endelig var retten for det tredje enig med kommunen i at rettingsplikten til skattemyndigheten også foreligger for tidligere skatteår når samme feil gjør seg gjeldende disse tidligere årene, jf. skatteforvaltningsloven § 12-8. Bestemmelsens bokstav a fastsetter at fristene i lovens § 12-6 ikke skal være til hinder for at en fastsetting tas opp til endring når endringen følger av eller forutsettes i utfallet av et søksmål.
Dommen er ikke rettskraftig.